Linn Ullmann er i juryen for Cannesfestivalen sammen med blant andre Robert de Niro. Hun har en kjent far og en kjent mor, og har ikke gjort det så verst selv heller. Jeg likte i hvert fall den første boken hennes – den fra bryllupsfesten og en middag , stek med grønne erter som ble minnerlig beskrevet, hun skriver bra. Men skrivingen hennes er de ikke spesielt interessert i her i La France, det er mor og far alt dreier seg om… Naturlig det. De liker Bergman her i Frankrike, og da liker de jo også Liv Ullmann. Det var et stort intervju med henne, datteren altså, i lokalavisa Le Provencal. Feieren Pierre, som har en stor svakhet for blonde kvinner sies det, satt på Le Bistros uteterrasse over en tallerken fiskesuppe og ett glass rose og leste. Uvanlig for les francais å lese mens de spiser, men nå er Pierre en uvanlig karakter og er en av de få her i byen som sitter slik, til lunsj i hvert fall, det haster, det er flust med piper og peiser i landsbyen. Det var Linn Ullmann…. Jeg og lille Anna satt og spiste is etter en lett kald pasta-lunsj da Pierre vender seg til meg, pruster litt og spør: Norvegiennes? Ja, svarer jeg. Les cheveux blonds, mumler han og plasserer er sotet pekefinger med sørgerender på det smilende bildet i avisa. Oui, les cheveux blonds, svarer jeg og ser ut på den varme landsbyformiddagen der sorte og brune og grå hoder passerer på gaten under oss.
Cannesfestivalen endelig over mjekes detog diskusjonen går………
Les americaines…. De tar over alt. Først så dreper de et monster de selv har skapt og får så mye ut av det – bin Laden og hans kumpaner var jo bare et biprodukt av den kalde krigen og amerikanernes ønske om å ydmyke russerne…. og så dominerer de til og med avisplakatene fra Cannes festivalen med såpeseriestjerner og dess videre. Man sitter og stønner over formiddagens første anisette etter en tung femretters på Le bistro, rister på hodet og blar i avisene som nå mere ligner den kulørte presse med Charlotte Gainsburg, Russel Crowe, Kate Blanchett, “frustrerte fruer”-stjerner og en thailandsk regissør – gud vet fra hvilken stein kravlet fram – som har filmet et familiemedlem og vunnet, det berettes om spøkelser og en halvgal onkel, dette er notre festival de film aujourd’hui. Vraiment!!! Tobakkshandleren, landsbyens eneste parkeringsvakt, rørleggeren fra nabolandsbyen – en barndomsvenn av presten – og presten, alle er enig om at ting ikke er hva de engang var… Det har regnet i hele morges, men nå ser det endelig ut til å lette opp…Presten myser opp mot himmelen og titter nedover i dalen og forsøker å skifte tema – over på tragedien under Giro d’Italia der den belgiske syklisten omkom. Men de andre rundt bordet synes ikke å høre ham der de diskuterer det faktum at Haute Coutures selebreste selvmord ble luftet av selveste Kate Blanchett på den røde løperen. Til og med Haute Couture har les Americaines tatt over. Har ikke amerikansk tobakksindustri kjøpt seg inn både her og der? Mener rørleggeren. En trodde seg bedre om Madame Rykiel enn som så. Amerikansk?! Nei. Fransk tobakk!? Mener preasten. Fremdeles er det ingen som hører ham. Og Alexander McQueen var vel un Anglais? Anglais?! Pas du tout… Ja jeg skal bort på postkontoret og hente en pakke oblater til messen i kveld.. Dere kommer vel?! Vi? Er du gal! Utbryter parkeringsvakten mens han vinker meg avgårde over gaten for å hente de marinerte lammekotelettene slakteren lovet å fikse for meg. Det er overføring fra utdelingen i Cannes i kveld! Messe?! Fortsetter parkeringsvakten. Ingen kommer til å komme. Kirken kommer til å være tom….
Påsken er over
Jeg er i foreldrepermisjon og blir her en god stund nå. Påsken er over og alle de gode påskelunsjer og lange middager i godt selskap i mon village er passe…. Hverdagen er her. Lille Anna, min 11 måneder gamle datter, og jeg selv, tilbringer late dager i skogene rundt landsbyen eller på torget sammen med duer og pensjonister som spiller boule og diskuterer. Et hovedtema er Le Pens datters siste utspill der hun applauderer stoppingen av det famøse toget på grensen mellom la France og L’Italie med en gjeng aksjonerende arabiske flyktninger ombord. Aksjonsdemokrati er noe som ligger franskmenn og særlig mine landsbybeboere, dypt i hjertet(de har mer enn en gang har truet med å ta traktoren på biltoget med opp til Paris eller Brussel for den del, for å fotelle dem litt om landbruk “der oppe”), så Le Pen-jenta har ikke mye støtte å hente her i byen nå, i hvert fall – i denne saken… Ellers går livet sin skjeve gang. Den største lokale skandale om dagen er en prest som venter barn med en etiopisk kvinne som er hans husholderske. Presten, denne vakre ynglingen, han har slik en vakker sangstemme… Synd hvis kirken fjerner ham ble det uttalt på boulangeriets trapp igår i en passiar mellom hun som driver bensinpumpa i byens eneste bilverksted og tobakkshandlerens blinde kone. Ja det ville være synd. Særlig for barnet som sies å skulle komme til verden om fem måneder og dets etiopiske opphav..
Det har regna en del siste tiden, naturen grønnes, men så kommer varmen igjen….
Vi reiser nedover fredag. Det er høstferie i Norge, mens franskmennene er så vidt ferdige med sin sommerferien. Vi blir en dag i vår lille hemmelige fiskerlandsby utenfor Marseille for å meske oss i fruits de Mer og Chablis før vi drar innover i Luberon. “Ingen” kjenner denne fiskelandsbyen bortsett fra en del marseillefolk som har weekendhus her og en og annen fotturist som har forvillet seg hit for å lete etter fossiler i klippene og kommer fra Paris eller Lyon eller Bayonne eller Caen eller en eller annen annen storby vi i Provence må leve med besøk fra. Fiskelandsbyen har en strand, et par butikker, er omgitt av hvite klipper og pinjelunder og så fiskerestaurantene da, som ligger på rad og rekke langs havnen der du sitter med en pastis på en fortauskafe inntil solen går ned i la Mediterranne og vi reiser oss for å gå og spise. Vi bruker lang tid på å velge det rette sted med den kveldens riktige meny for oss og vårt humør. Menyene henger utenfor enhver kafe, bistro, kro, restaurant i den lille landsbyen. Østers og musserende vin etterfulgt av grillet rødmule servert med fennikler og safranris kanskje? Hva med en kokt kjempekrabbe til forrett og en fiskesuppe med krutonger, ost og sterk sennep som tilbehør deretter? Eller rett og slett en gryte bouillabaise dere deler og du spiser til du sprekker? Deretter drikker vi en kaffe og avec på hotellet – byens eneste – hvorpå vi sover lenge, lenge lørdag morgen og står opp til morgenbad og frokost på terrassen med varme croisanter, kaffe au lait og frisk fruktsalat. Deretter soler vi oss noen timer, bader, tar kanskje en spasertur langs den vakre kyststien, hvorpå vi kjører hjem til Luberon og gjør istand grillen for å tilberede blåskjellene og fisken vi kjøpte før på dagen i fiskelandsbyen vår. Dette er livet. Og Justine forteller at det er 27 plussgrader i skyggen! A bientot! Sier hun med sol og smil i stemmen. A bientot, Justine. Og alle de andre i landsbyen vår, Roussillon.
Filmgale Provence……
Filmfestivalen i Cannes er nå over. Jane Camion fikk sin Palme d’Or nummer to for sin siste film! Det er vel flott. Vi var der nede nå i Kristi himmelfarts-helgen og fant et oppslag i Marseille om utefremvisning av franske filmer i Avignon bak Palais des Papes.
En kveld dro vi. Vi spiste først middag hos Les belles Sæeres nedenfor Le Pont d’Avignon der de serverte andeterrine med pommes frites og villasparges og bringebærsaus med den deiligste rosevin til. Vi ble sittende i timesvis ute under rosene og stjernehimmelen. Temperaturene hadde vært 27 grader den dagen og kvelden var nesten like varm.
Klokka ni begynte filmfremvisningene. Vi hadde valgt oss Parlez-moi de la Pluie en film som har gått på norske kinoer i vinter, men som vi ikke fikk sett da. Det var mye filosofi, og livet og kjærligheten, som var temaene. Filmregissøren, Agnes Louiles, spilte selv hovedrollen. Deretter startet de en rekke med Truffaut-filmer, Les Quatres cents Coups var første film ut, den har tidligere fått en Palme d’Or i Cannes, og handler om vold og overgrep mot barn og unge i det gamle, franske skolesystemet. Vel verdt å se den også.
Her er noen bilder fra landsbyen og huset i Roussillon…..
Cannesfestivalen er i gang………..
Det rapporteres fra landsbyen at to av landsbyens mest filminteresserte, Pierre og Jean, fra mon village provencal har vært i Cannes og hatt rendez vous med selveste Isabelle Huppert. Ikke alene naturligvis. Men de ble faktisk traktert på terassen av Carlton hotell med hors d’æuvres og rosevin. En hel skokk av fans hadde møtt opp der, både akrediterte og ei. Isabelle selv var tilstede i en hel halvtime der i solen – hun er rødhåret og frenget og visstnok tåler dårlig middelhavssol og vind – Der satt hun da og smilte og nikket sammen med våre venner og Jean fikk til og med pratet litt med henne, han kjenner henne fra teaterfestivalen i Avignon år tilbake. Isabelle er juryformann i Cannes og hun kan rapporteres å være like feiende flott og sjarmerende som alltid der hun snakker i vei, når hun ikke spiller film, på sitt “merkelige” sveitsiske franske. Ifølge Pierre og Jean. Jeg vet ikke, jeg har problemer å skille, men nå er jo jeg norvegienne….
Selveste Jane Camion som vant Gullpalmen for Piano noen år tilbake er visst på plass i Cannes med en ny film innenfor den romantiske sjangeren. Hun er observert på Croisetten i følge med Isabelle selv. De var innom både Diors og Chanels boutiquer. Naturligvis. Isabelle hadde jo hovedrollen i Piano. Skal bli spennende å se hva som kommer fra Chamion, selv er jeg lei av romantisering av fortiden, særlig den engelske rekken med filmer som A room with a View, Maurice, A Passage to India, Brideshead revisited, Reminds of the Day, Entonement. Disse filmene – flotte skuespillere men tomme på innhold og problematikker spør du meg.
Ellers er visst kinesisk film stort der nede også. Nytt og friskt. Får se hva media skriver når jeg kommer nedover i morgen. Gleder meg allerede. Skal en tur innom Marseille og se om de har fått noen fine klær inn hos Gallerie Lafayette, et par sko kunne jeg tenke meg, så noen nye bøker, siste CD til Patricia Kaas, ja hun franske fra Grand Prix. Så skal vi spise fiskesuppe i Vieux Porte før vi kjører hjem…..
Det er snart påskeuken i min village provencale…..
Justine og mere Nicolette var inne i Avignon og handelt inn til le Pache i formiddag fikk jeg vite på telefonen. Lammelåret, krydrene de ikke finner ute selv, tifang til paier og skinker og klippfisken. For fasten er ikke over og en god Baccala hører med i grytene i påskeuken. Selv om Justines familie ikke unnslår seg kjøtt til søndagslunsjene i fasten også, så er le Pache noe spesielt…. Justine har fri i to uker fremover nå. Skoleferien er lagt opp slik i Provence, kanskje i hele la France? Hva vet jeg. Ikke Justine heller for den del, fortalte hun da jeg spurte. De skal i kirken i morgen formiddag. Ikke for messe eller skrifte, nei, de skal jobbe med palmebladene de har fått inn fra Cote d’Azure eller deromkring og gjøre bladene om til små sammenbundne kors, og vifter som skal bæres til kirke Palmesøndag. Men før det, selges palmegrønt av enker og fattige utenfor kirken i disse dager. Litt ekstra for de au chaumage, enker og faderløse, som man sier her hos oss Aude… De kaller meg det, Aude…. Alle møter opp Palmesøndagen i mon village provencale sin kirke. De fleste kledd i sitt flotteste vårtøy, nytt for det året eller sydd om og modernisert av Marie, sydamen med systue bak posthuset, hun som kan trylle, forteller Justine. Med nålen er hun et unikum, men hun er døvstum, desverre, Maries mor var et troll, hun satte gahn på datteren fordi hun ikke ville lyde…… Hva!? Gahn? Det onde øyet, du vet… Jean-Baprtiste har forresten vært inne i Avignon og fått sydd seg ny dress forteller Justine, den jålebukke! Men du vet, rørleggere de tjener d’or. Gull, ja…. Justine hadde truffet rørleggerfruen på markedet i går, i ny vårdrakt, ikke Justine, men Jean-Baptistes frue, Marie syr om min gamle blå fra Gallerie Lafayette i Marseille. Skal dere ha baccala, du bor jo i nærheten av
Kristiansuund, spør Justine – alle vet hvor klippfisken kommer fra….. Ikke akkurat i nærheten bor jeg, men ja, vi skal også ha klippfisk en av påskedagene – lagd på oppskrift du ga meg i fjor Justine….. PUH! Ja den oppskriften er egentlig ikke min, men arvet fra mere Nicolette. Når hun dør, Gud seg forbarme, først om mange år ennå, skal jeg arve oppskriftsamlingen hennes. Da skal du se…. Mere Nicolette er rundt de nittito forresten….
Lagt inn av Aud kl. 03:44 0 kommentarer
Det småregner idag. Rørleggeren forteller at Heidelbergrosene i sydveggen blomstrer….
Alt er klart for ny sesong. Justine har vært og plukket villasparges og rørleggeren vår hadde fått en stor pose han og kona spiste til dejeuner igår med bearnaise og speltbrød til. De liker det slik i Provence. Fete sauser og sunne grønnsaker. God harmoni. Jing og jang. Så lever de til de blir hundre eller i hvert fall nitti de fleste av dem! I hvertfall i min village provencal, Roussillon i Luberon. Gud vet hvordan det henger i hopes. Det stemmer i hvert fall ikke hva vi har hørt her hjemme i alle år!? Angstfylt og svette håndflater ventende på den siste kolesterolmålingen hos bedriftslegen. Med kostholdseksperter og sunnhetsapostler og gråhårede alvorige menn med død og advarsel i stemmen mot slike utskeielser tuktes vi på godt protestantisk vis.
Det var det med landsbyen min og nå frem mot påske. Faster du? Spurte jeg. Justins familie gjør det ikke, men min familie gjør så, opplyste Jean Baptiste. Det er gått mest i grønnsaksretter, bouilliabaiser, gratenger og le trout siden fastelavn (som vi sier her hjemme), opplyste han. Men nå er det snart påske! Og påskedag, Jour de Pache, blir det rosmarinmarinert lammelår og en god Bordeaux. En god Bordeaux?! Jamen… Alltid en god Bordeaux til det måltidet. Min Bon frere er derbortenfra, han kjenner…. Det er alltid noen som kjenner noen som kan skaffe et eller annet, innen familie i særdeleshet, innen vennekretsen, vraiment, i landsbyen, certainement… Et la generosite est formidable! For neste gang er det du som har et eller annet å bidra med. For vår del er det akevitten, ideen om knekkebrød og Kalles kaviar for å få barna til å spise sin gouter, le Jarlsberg og min egen gravede julelaks med dill, grov hvitpepper og madeira som gjorde stor lykke og satte sildeanretningen, som ikke slo an, i skyggen. En rett retter opp en annen urett, så og si. Bon journee!
Provence lokker…………
Nabofrua ringte i morges, hun fortalte at våren hadde vært sein i år… Våren? Sa jeg, det er jo så godt som sommer. Hun er lærer på lyceet i Avignon og fortalte at elevene var våryre og hadde begynt å gå hånd i hånd. Printemps….
Ja. Våren.
De er interessert i sport nabofrua, professeur Justine, og ektemannen Pierre. De er interessert i vinteridrett, akkurat som rørleggeren vår, Jean Baptiste, spesielt le skiing. Skiskyting, alpint, står høyest på lista, der gjør franskmennene det best, forklarte Jean Baptiste her en dag. Han hadde vært innom la maison og sjekka vannet etter vinteren. Det var ordnet nå, det han hadde fått vannverket til å gjøre for oss, gratuie. Så blir det to flasker Løitens linie til ham når vi kommer ned. Og en til Pierre naturligvis. De har lagt sin elsk på et par av våre spesialiteter naboene mine i landsbyen vår. Jarlsbergen naturligvis, og akevitten da, så har vi kaviartubene til les enfants, jeg dekka, da jeg var barnevakt her i fjor, et bord med melkeglass og Wasa knekkebrød med Gjeitost og kaviar. Ungene elsket det! Foreldrene må etter den dejeuner med jevne mellomrom ta turen inn til IKEA i Marseilles og handle Kalles kaviar og svenskt knekkebrød. Gjeitosten må jeg bringe med. Ikke rart vi alltid har overvekt på flyet nedover. Her var det mye ost! Sa han i Securitien på Torp da han åpna frysebaggen. Den gikk gjennom da det ikke var kremost i bagen.
En siste ting når det gjelder norsk mat, fiskeboller slo ikke an. Heller ikke sildebordet jeg forsøkte meg på under en felles-dejeuner, de tre, tomat-, senneps- og sursild fikk stå urørt. Men klippfisken vår får bein å gå på når den dukker opp på fiskemarkedene i Antibbes, Marseilles og Avignon. Jeg så husmødrene formelig sloss om de beste stykkene på et supermarked, Mistral, før Avignon. Kristiandsund, stod det på trekassene.