Luberon i våre hjerter

Vi reiser nedover fredag. Det er høstferie i Norge, mens franskmennene er så vidt ferdige med sin sommerferien. Vi blir en dag i vår lille hemmelige fiskerlandsby utenfor Marseille for å meske oss i fruits de Mer og Chablis før vi drar innover i Luberon. “Ingen” kjenner denne fiskelandsbyen bortsett fra  en del marseillefolk som har weekendhus her og en og annen fotturist som har forvillet seg hit for å lete etter fossiler i klippene og kommer fra Paris eller Lyon eller Bayonne eller Caen eller en eller annen annen storby vi i Provence må leve med besøk fra. Fiskelandsbyen har en strand, et par butikker, er omgitt av hvite klipper og pinjelunder og så fiskerestaurantene da, som ligger på rad og rekke langs havnen der du sitter med en pastis på en fortauskafe inntil solen går ned i la Mediterranne og vi reiser oss for å gå og spise. Vi bruker lang tid på å velge det rette sted med den kveldens riktige meny for oss og vårt humør. Menyene henger utenfor enhver kafe, bistro, kro, restaurant i den lille landsbyen.  Østers og musserende vin etterfulgt av grillet rødmule servert med fennikler og safranris kanskje? Hva med en kokt kjempekrabbe til forrett og en fiskesuppe med krutonger, ost og sterk sennep som tilbehør deretter? Eller rett og slett en gryte bouillabaise dere deler og du spiser til du sprekker? Deretter drikker vi en kaffe og avec på hotellet – byens eneste – hvorpå vi sover lenge, lenge lørdag morgen og står opp til  morgenbad og frokost på terrassen med varme croisanter, kaffe au lait og frisk fruktsalat. Deretter soler vi oss noen timer, bader, tar kanskje en spasertur langs den vakre kyststien, hvorpå vi kjører hjem til Luberon og gjør istand grillen for å tilberede blåskjellene og fisken vi kjøpte før på dagen i fiskelandsbyen vår. Dette er livet. Og Justine forteller at det er 27 plussgrader i skyggen! A bientot! Sier hun med sol og smil i stemmen. A bientot, Justine. Og alle de andre i landsbyen vår, Roussillon.

Vurdert til: av 94 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Filmfestivalen i Cannes er nå over. Jane Camion fikk sin Palme d’Or nummer to for sin siste film! Det er vel flott. Vi var der nede nå i Kristi himmelfarts-helgen og fant et oppslag i Marseille om utefremvisning av franske filmer i Avignon bak Palais des Papes.

En kveld dro vi. Vi spiste først middag hos Les belles Sæeres nedenfor Le Pont d’Avignon der de serverte andeterrine med pommes frites og villasparges og bringebærsaus med den deiligste rosevin til. Vi ble sittende i timesvis ute under rosene og stjernehimmelen. Temperaturene hadde vært 27 grader den dagen og kvelden var nesten like varm.

Klokka ni begynte filmfremvisningene. Vi hadde valgt oss Parlez-moi de la Pluie en film som har gått på norske kinoer i vinter, men som vi ikke fikk sett da. Det var mye filosofi, og livet og kjærligheten, som var temaene. Filmregissøren, Agnes Louiles, spilte selv hovedrollen. Deretter startet de en rekke med Truffaut-filmer, Les Quatres cents Coups var første film ut, den har tidligere fått en Palme d’Or i Cannes, og handler om vold og overgrep mot barn og unge i det gamle, franske skolesystemet. Vel verdt å se den også.

Vurdert til: av 62 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vurdert til: av 63 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det rapporteres fra landsbyen at to av landsbyens mest filminteresserte, Pierre og Jean, fra mon village provencal har vært i Cannes og hatt rendez vous med selveste Isabelle Huppert. Ikke alene naturligvis. Men de ble faktisk traktert på terassen av Carlton hotell med hors d’æuvres og rosevin. En hel skokk av fans hadde møtt opp der, både akrediterte og ei. Isabelle selv var tilstede i en hel halvtime der i solen – hun er rødhåret og frenget og visstnok tåler dårlig middelhavssol og vind – Der satt hun da og smilte og nikket sammen med våre venner og Jean fikk til og med pratet litt med henne, han kjenner henne fra teaterfestivalen i Avignon år tilbake. Isabelle er juryformann i Cannes og hun kan rapporteres å være like feiende flott og sjarmerende som alltid der hun snakker i vei, når hun ikke spiller film, på sitt “merkelige” sveitsiske franske. Ifølge Pierre og Jean. Jeg vet ikke, jeg har problemer å skille, men nå er jo jeg norvegienne….

Selveste Jane Camion som vant Gullpalmen for Piano noen år tilbake er visst på plass i Cannes med en ny film innenfor den romantiske sjangeren. Hun er observert på Croisetten i følge med Isabelle selv. De var innom både Diors og Chanels boutiquer. Naturligvis. Isabelle hadde jo hovedrollen i Piano. Skal bli spennende å se hva som kommer fra Chamion, selv er jeg lei av romantisering av fortiden, særlig den engelske rekken med filmer som A room with a View, Maurice, A Passage to India, Brideshead revisited, Reminds of the Day, Entonement. Disse filmene – flotte skuespillere men tomme på innhold og problematikker spør du meg.

Ellers er visst kinesisk film stort der nede også. Nytt og friskt. Får se hva media skriver når jeg kommer nedover i morgen. Gleder meg allerede. Skal en tur innom Marseille og se om de har fått noen fine klær inn hos Gallerie Lafayette, et par sko kunne jeg tenke meg, så noen nye bøker, siste CD til Patricia Kaas, ja hun franske fra Grand Prix. Så skal vi spise fiskesuppe i Vieux Porte før vi kjører hjem…..

Vurdert til: av 66 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Justine og mere Nicolette var inne i Avignon og handelt inn til le Pache i formiddag fikk jeg vite på telefonen. Lammelåret, krydrene de ikke finner ute selv, tifang til paier og skinker og klippfisken. For fasten er ikke over og en god Baccala hører med i grytene i påskeuken. Selv om Justines familie ikke unnslår seg kjøtt til søndagslunsjene i fasten også, så er le Pache noe spesielt…. Justine har fri i to uker fremover nå. Skoleferien er lagt opp slik i Provence, kanskje i hele la France? Hva vet jeg. Ikke Justine heller for den del, fortalte hun da jeg spurte. De skal i kirken i morgen formiddag. Ikke for messe eller skrifte, nei, de skal jobbe med palmebladene de har fått inn fra Cote d’Azure eller deromkring og gjøre bladene om til små sammenbundne kors, og vifter som skal bæres til kirke Palmesøndag. Men før det, selges palmegrønt av enker og fattige utenfor kirken i disse dager. Litt ekstra for de au chaumage, enker og faderløse, som man sier her hos oss Aude… De kaller meg det, Aude…. Alle møter opp Palmesøndagen i mon village provencale sin kirke. De fleste kledd i sitt flotteste vårtøy, nytt for det året eller sydd om og modernisert av Marie, sydamen med systue bak posthuset, hun som kan trylle, forteller Justine. Med nålen er hun et unikum, men hun er døvstum, desverre, Maries mor var et troll, hun satte gahn på datteren fordi hun ikke ville lyde…… Hva!? Gahn? Det onde øyet, du vet… Jean-Baprtiste har forresten vært inne i Avignon og fått sydd seg ny dress forteller Justine, den jålebukke! Men du vet, rørleggere de tjener d’or. Gull, ja…. Justine hadde truffet rørleggerfruen på markedet i går, i ny vårdrakt, ikke Justine, men Jean-Baptistes frue, Marie syr om min gamle blå fra Gallerie Lafayette i Marseille. Skal dere ha baccala, du bor jo i nærheten av
Kristiansuund, spør Justine – alle vet hvor klippfisken kommer fra….. Ikke akkurat i nærheten bor jeg, men ja, vi skal også ha klippfisk en av påskedagene – lagd på oppskrift du ga meg i fjor Justine….. PUH! Ja den oppskriften er egentlig ikke min, men arvet fra mere Nicolette. Når hun dør, Gud seg forbarme, først om mange år ennå, skal jeg arve oppskriftsamlingen hennes. Da skal du se…. Mere Nicolette er rundt de nittito forresten….
Lagt inn av Aud kl. 03:44 0 kommentarer

Vurdert til: av 58 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Alt er klart for ny sesong. Justine har vært og plukket villasparges og rørleggeren vår hadde fått en stor pose han og kona spiste til dejeuner igår med bearnaise og speltbrød til. De liker det slik i Provence. Fete sauser og sunne grønnsaker. God harmoni. Jing og jang. Så lever de til de blir hundre eller i hvert fall nitti de fleste av dem! I hvertfall i min village provencal, Roussillon i Luberon. Gud vet hvordan det henger i hopes. Det stemmer i hvert fall ikke hva vi har hørt her hjemme i alle år!? Angstfylt og svette håndflater ventende på den siste kolesterolmålingen hos bedriftslegen. Med kostholdseksperter og sunnhetsapostler og gråhårede alvorige menn med død og advarsel i stemmen mot slike utskeielser tuktes vi på godt protestantisk vis.
Det var det med landsbyen min og nå frem mot påske. Faster du? Spurte jeg. Justins familie gjør det ikke, men min familie gjør så, opplyste Jean Baptiste. Det er gått mest i grønnsaksretter, bouilliabaiser, gratenger og le trout siden fastelavn (som vi sier her hjemme), opplyste han. Men nå er det snart påske! Og påskedag, Jour de Pache, blir det rosmarinmarinert lammelår og en god Bordeaux. En god Bordeaux?! Jamen… Alltid en god Bordeaux til det måltidet. Min Bon frere er derbortenfra, han kjenner…. Det er alltid noen som kjenner noen som kan skaffe et eller annet, innen familie i særdeleshet, innen vennekretsen, vraiment, i landsbyen, certainement… Et la generosite est formidable! For neste gang er det du som har et eller annet å bidra med. For vår del er det akevitten, ideen om knekkebrød og Kalles kaviar for å få barna til å spise sin gouter, le Jarlsberg og min egen gravede julelaks med dill, grov hvitpepper og madeira som gjorde stor lykke og satte sildeanretningen, som ikke slo an, i skyggen. En rett retter opp en annen urett, så og si. Bon journee!

Vurdert til: av 56 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Nabofrua ringte i morges, hun fortalte at våren hadde vært sein i år… Våren? Sa jeg, det er jo så godt som sommer. Hun er lærer på lyceet i Avignon og fortalte at elevene var våryre og hadde begynt å gå hånd i hånd. Printemps….
Ja. Våren.
De er interessert i sport nabofrua, professeur Justine, og ektemannen Pierre. De er interessert i vinteridrett, akkurat som rørleggeren vår, Jean Baptiste, spesielt le skiing. Skiskyting, alpint, står høyest på lista, der gjør franskmennene det best, forklarte Jean Baptiste her en dag. Han hadde vært innom la maison og sjekka vannet etter vinteren. Det var ordnet nå, det han hadde fått vannverket til å gjøre for oss, gratuie. Så blir det to flasker Løitens linie til ham når vi kommer ned. Og en til Pierre naturligvis. De har lagt sin elsk på et par av våre spesialiteter naboene mine i landsbyen vår. Jarlsbergen naturligvis, og akevitten da, så har vi kaviartubene til les enfants, jeg dekka, da jeg var barnevakt her i fjor, et bord med melkeglass og Wasa knekkebrød med Gjeitost og kaviar. Ungene elsket det! Foreldrene må etter den dejeuner med jevne mellomrom ta turen inn til IKEA i Marseilles og handle Kalles kaviar og svenskt knekkebrød. Gjeitosten må jeg bringe med. Ikke rart vi alltid har overvekt på flyet nedover. Her var det mye ost! Sa han i Securitien på Torp da han åpna frysebaggen. Den gikk gjennom da det ikke var kremost i bagen.
En siste ting når det gjelder norsk mat, fiskeboller slo ikke an. Heller ikke sildebordet jeg forsøkte meg på under en felles-dejeuner, de tre, tomat-, senneps- og sursild fikk stå urørt. Men klippfisken vår får bein å gå på når den dukker opp på fiskemarkedene i Antibbes, Marseilles og Avignon. Jeg så husmødrene formelig sloss om de beste stykkene på et supermarked, Mistral, før Avignon. Kristiandsund, stod det på trekassene.

Vurdert til: av 56 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

og jeg går i lære. Hun maila meg i går kveld en marinade hun “fant opp” til kotelettene til søndagslunsj. i forgårs Jeg lovet å ikke gi den videre… Rosmarine, vigineolje, hvitpepper (knust) er noen av ingrediensene. Der, men ikke lenger. Mat og franskmenn er dødsens alvor. Man sier at for franskmenn kommer temaer til diskusjon og hva man er opptatt av i denne orden: Kjærlighet, mat, le foot ligger an som en god nummer tre. Jeg glemmer aldri da vi kom ned og franskmennene var “sparket” ut av football-VM, nevnte du le foot, ble det sleivete kommentarer, oppblåste kinn og mumling om korrupte dommere, quelle domage…
Justine og Pierre kommer i hvert fall til å benke seg foran tv’en i morgen og følge med på skiskyting, sammen med alpint er det de grenene innen vinteridrett hvis vi ser bort fra kunstløp, som interesserer franskmennene. Bjørndalen er et velkjent navn i hele la France.

Vurdert til: av 66 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

ble det meldt. Glem det… mumles det om. At det lille som er og gjøre skulle han få vannverket til å ordne for oss gratis. Gratuie? Gjentok jeg. Oui. Slik er la France, og det skjer oss igjen og igjen. Og kan skje mest av alt i Provence, har jeg hørt. Han gjør det for meg i dag, snakker med vannverket mener jeg, og jeg bringer ham to flasker Løitens linie som han har lagt sin elsk på, fra vår tax free-kvote neste gang vi kommer – og det blir ikke før Kristi himmelfarts-weekenden! Quelle domage… De to flaskene til jul er allerede drukket opp, mumles det om….
Rørleggeren vår kunne berette at han hadde fulgt med på world cup’en fra Trondheim siste uke og undrer seg fortsatt på hva det er med les norvegiens et les norvegiennes hva ski på beina angår, født med de eller ei. Bjørndalen ble nevnt, le grand skiier, slalomkjøreren vår på to meter likeså… Han selv går på jakt, men har en sønn, Jean Baqptiste, som er fascinert av les skiis og drar opp til Grenoble nesten hver helg. Jean elsker å tegne og fortelle for sin far og de som ellers vil høre på over en pastis i den lille kafeen på rådhusplassen, fra livet i alpene og fra sin lille catutza, som Jean kaller tømmerkoia der han og tre kamerater holder til vinteren igjennom. Jeg har selv sett bildene på hans mobil. Far, rørleggeren, har i hele vinter jaktet på småfuglene som mellomlander på sin vei tur retur Scandinavia – Afrika, og beskriver i fargerike og velduftende ordelag over telefonen, smaksopplevelser som disse kramsfuglene først braisert i olje og deretter kokt inn med les oignons, hvitløk, du vin og tomater, representerer. I godt kameratlag i jakthytta oppe i les collines i le Grand Luberon, sammen med likesinnede, som byens elektriker, begravelsesagent, eiendomsmegler, baker og kirketjener, brettes jakttrofeer og historier om fugl og fisk, som trekker seg utover i de små nattetimer…. Og lytte må man jo. Nikke og lytte. Når man får seg en historie eller to fortalt i løpet av en formiddag da et eller annet arbeid foregår på bad i kjeller eller kjøkken. Oui. vraiment?

Vurdert til: av 59 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

og folk sitter på utekafeene og nyter et lite glass eller sin kaffe. Snakket med naboen i morges, hun hadde nettopp stått opp og stod på verandaen ut mot Valle des Fees, i bakgrunnen hørte jeg småfuglene synge. Villaspargisen har dukket opp på de solfylte steder, rosmarinen blomstrer, fortalte hun. I går satte nabofrua, Justine, opp utegrillen og de hadde søndagslunsj, rosmarinmarinerte svinekoteletter, harricot verts og rosevin – gamlemor, mere Nicolette, hadde med husets siste fem flaskene fra fjorårets vinhøst til bordet- Det ser ut til å bli en god vinhøst hvis alt går som til nå, hadde grand-mere sagt før hun sovna i skyggen etter tre biter eplepai med creme – hun hadde satt til livs to store koteletter og sparte deserten til senere.
Justine ville fortelle at rørleggeren hadde sett på la situation i kjelleren og skulle maile meg senere på dagen, det tyder ikke bra…..

Vurdert til: av 60 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende